Sondre Lerche har fått den ære å starte siste dag på festivalen. Det var et godt valg av Øya.
En lav synthfrekvens og et klingende vindspill skaper en luftig og lys atmosfære. Lerche kommer gående inn på scenen, ikledd en elegant, knallgrønn jakke, bærende på en klassisk nylongitar. Scenen er dekorert med små utsnitt og dekorasjoner fargelagt og tegnet i samme estetiske uttrykk som coveromslaget på hans seneste album.
«Wow. Øya, e dokker klar? E det mer festival i dokkar?»
Den første låten framføres av Lerche alene; kun vokal og nylongitar. Teksten til Avatars of Love vises på skjermen bak han, og de forskjellige ordene blir lyst opp som på en karaokemaskin. Heldigvis er det ingen som biter på og synger med, for det klarer han utmerket selv. Låten tar seg opp, og resten av kompet kommer med etter første vers.
«Øya! Ja! Dette har vi gledet oss til siden høsten 2019. Nå er vi her! Vi lever endelig i den tiden! Nå gjør vi det!
Når publikum ser de to sorte halvsirklene som illustrerer to abstraherte lukkede øyne, skjønner vi fort at det er Øynene Lukket som skal spilles. Folk synger litt forsiktig med Lerche. Han stopper litt opp, og påpeker at det er noe som mangler i låta.
«Eg tror eg har en fetter som kanskje kan hjelpe meg?»
Lars Vaular kommer snikende fram på scenen, og de to leverer en akustisk og nedstrippet versjon av hitlåtea fra 2012. Vaular er ikke helt varm i vokalbåndet under første vers, men etter litt oppvarming går det seg til på de andre versene. Ved siden står Lerche og komper med gitaren sin.
«- Det er fetteren min!»
«- Nei, det er fetteren min!», skriker de vennskapelig mens de peker på hverandre.
Når han spiller Dead of The night blir det mørkere. «No blir det faktisk dårlig stemning.» Trommeslageren har tatt på seg et hvitt klede, liknende kleskoden til den høyreorienterte ekstremistgruppen KKK (eller bare et spøkelse). De ti minuttene sangen varer føles ut som evigheter. Men det er ikke en kjedelig evighet – de kontinuerlige og jevne trommeslagene hypnotiserer publikum – det er vanskelig å vike blikket fra scenen.
Lerche eksperimenterer stadig vekk med stillhet som virkemiddel. Gjennom hele settet er det uforventede lydbrudd – musikken kutter og stillheten skrus opp – og han bruker denne stillheten for å styrke musikken. Det er et enkelt og lekent grep, men det er godt planlagt og koreografert, og det oppleves svært virkningsfullt.
Han spiller relativt få sanger, men konserten varer verken for kort eller for lenge. Hele settet varer i underkant av én time, men i løpet av den timen har vi fått en omvisning i den verdenen han har skapt i sitt nyeste album «Avatars of Love».
I avslutningsnummeret screencastes selfiekameraet fra Lerches telefon til de to skjermene som står på hver sin side av Amfiscenen. Han løper ut til publikum med kameraet pekt mot ansiktet sitt, mens han synger, danser og ler. «- Lag et lite danseområde her». Det hele kulminerer ved at Lerche står med publikum omringet rundt seg, dansende og syngende, mens trommeslageren sparker fra seg på scenen i fult utkledd aerobic-outfit. Det er en eneste stor folkefest.
Lerche ga oss en god konsert. En konsert som både var alvorlig, men likevel ikke selvhøytydelig; det var en original og tidvis en rørende konsert - full av vittige, smarte og gøyale grep. Han balanserer fint imellom det seriøse og lettsindige; og tok oss med på eventyrlig reise inn i Avatars of Love.
#鹏鹏cos裴擒虎有多绝#
En lav synthfrekvens og et klingende vindspill skaper en luftig og lys atmosfære. Lerche kommer gående inn på scenen, ikledd en elegant, knallgrønn jakke, bærende på en klassisk nylongitar. Scenen er dekorert med små utsnitt og dekorasjoner fargelagt og tegnet i samme estetiske uttrykk som coveromslaget på hans seneste album.
«Wow. Øya, e dokker klar? E det mer festival i dokkar?»
Den første låten framføres av Lerche alene; kun vokal og nylongitar. Teksten til Avatars of Love vises på skjermen bak han, og de forskjellige ordene blir lyst opp som på en karaokemaskin. Heldigvis er det ingen som biter på og synger med, for det klarer han utmerket selv. Låten tar seg opp, og resten av kompet kommer med etter første vers.
«Øya! Ja! Dette har vi gledet oss til siden høsten 2019. Nå er vi her! Vi lever endelig i den tiden! Nå gjør vi det!
Når publikum ser de to sorte halvsirklene som illustrerer to abstraherte lukkede øyne, skjønner vi fort at det er Øynene Lukket som skal spilles. Folk synger litt forsiktig med Lerche. Han stopper litt opp, og påpeker at det er noe som mangler i låta.
«Eg tror eg har en fetter som kanskje kan hjelpe meg?»
Lars Vaular kommer snikende fram på scenen, og de to leverer en akustisk og nedstrippet versjon av hitlåtea fra 2012. Vaular er ikke helt varm i vokalbåndet under første vers, men etter litt oppvarming går det seg til på de andre versene. Ved siden står Lerche og komper med gitaren sin.
«- Det er fetteren min!»
«- Nei, det er fetteren min!», skriker de vennskapelig mens de peker på hverandre.
Når han spiller Dead of The night blir det mørkere. «No blir det faktisk dårlig stemning.» Trommeslageren har tatt på seg et hvitt klede, liknende kleskoden til den høyreorienterte ekstremistgruppen KKK (eller bare et spøkelse). De ti minuttene sangen varer føles ut som evigheter. Men det er ikke en kjedelig evighet – de kontinuerlige og jevne trommeslagene hypnotiserer publikum – det er vanskelig å vike blikket fra scenen.
Lerche eksperimenterer stadig vekk med stillhet som virkemiddel. Gjennom hele settet er det uforventede lydbrudd – musikken kutter og stillheten skrus opp – og han bruker denne stillheten for å styrke musikken. Det er et enkelt og lekent grep, men det er godt planlagt og koreografert, og det oppleves svært virkningsfullt.
Han spiller relativt få sanger, men konserten varer verken for kort eller for lenge. Hele settet varer i underkant av én time, men i løpet av den timen har vi fått en omvisning i den verdenen han har skapt i sitt nyeste album «Avatars of Love».
I avslutningsnummeret screencastes selfiekameraet fra Lerches telefon til de to skjermene som står på hver sin side av Amfiscenen. Han løper ut til publikum med kameraet pekt mot ansiktet sitt, mens han synger, danser og ler. «- Lag et lite danseområde her». Det hele kulminerer ved at Lerche står med publikum omringet rundt seg, dansende og syngende, mens trommeslageren sparker fra seg på scenen i fult utkledd aerobic-outfit. Det er en eneste stor folkefest.
Lerche ga oss en god konsert. En konsert som både var alvorlig, men likevel ikke selvhøytydelig; det var en original og tidvis en rørende konsert - full av vittige, smarte og gøyale grep. Han balanserer fint imellom det seriøse og lettsindige; og tok oss med på eventyrlig reise inn i Avatars of Love.
#鹏鹏cos裴擒虎有多绝#
【WB · 葉慈《本·布尔本山麓下》（之六）】
Under Ben Bulben (VI) By William Butler Yeats
Under bare Ben Bulben's head
In Drumcliff churchyard Yeats is laid.
An ancestor was rector there
Long years ago, a church stands near,
By the road an ancient cross.
濯濯本·布爾本山麓下，
葉慈安息墓地在鼓涯。
許多年之前一位先祖,
曾經在那裡執事教區，
左近聳立著一座教堂，
古老十字架就在路旁。
No marble, no conventional phrase;
On limestone quarried near the spot
By his command these words are cut:
無須雲石，無須世俗言；
採集就近石灰岩礦場，
遵囑將此銘文鐫刻上：
Cast a cold eye
On life, on death.
Horseman, pass by!
投以一瞥冷漠眼光
看淡生，看淡死。
騎士啊，一去絕人寰。
漢譯 TR. BY HKDCSH
Under Ben Bulben (VI) By William Butler Yeats
Under bare Ben Bulben's head
In Drumcliff churchyard Yeats is laid.
An ancestor was rector there
Long years ago, a church stands near,
By the road an ancient cross.
濯濯本·布爾本山麓下，
葉慈安息墓地在鼓涯。
許多年之前一位先祖,
曾經在那裡執事教區，
左近聳立著一座教堂，
古老十字架就在路旁。
No marble, no conventional phrase;
On limestone quarried near the spot
By his command these words are cut:
無須雲石，無須世俗言；
採集就近石灰岩礦場，
遵囑將此銘文鐫刻上：
Cast a cold eye
On life, on death.
Horseman, pass by!
投以一瞥冷漠眼光
看淡生，看淡死。
騎士啊，一去絕人寰。
漢譯 TR. BY HKDCSH
Under Ben Bulben (VI)
#plog纪念册#
By William Butler Yeats
Under bare Ben Bulben's head
In Drumcliff churchyard Yeats is laid.
An ancestor was rector there
Long years ago, a church stands near,
By the road an ancient cross.
No marble, no conventional phrase;
On limestone quarried near the spot
By his command these words are cut:
Cast a cold eye
On life, on death.
Horseman, pass by!
#plog纪念册#
By William Butler Yeats
Under bare Ben Bulben's head
In Drumcliff churchyard Yeats is laid.
An ancestor was rector there
Long years ago, a church stands near,
By the road an ancient cross.
No marble, no conventional phrase;
On limestone quarried near the spot
By his command these words are cut:
Cast a cold eye
On life, on death.
Horseman, pass by!
✋热门推荐